I romanen Perdido Street Station av China Miéville hjemsøkes gatene av et monster som fanger sitt bytte ved å folde ut vinger med et hypnotiserende mønster ingen er i stand til å fjerne blikket sitt fra. Ofrene trollbindes i dyp fascinasjon, og blir stående hjelpeløse. Den eneste måten å bekjempe monsteret på, er å se en annen vei.

Jeg tenker på dette når jeg ser på alt som er skrevet og sagt om personen Anders Behring Breivik gjennom rettssaken de siste ukene. Hele Medie-Norge har samlet seg ved Oslo tinghus, og er dypt fascinert av den tiltalte. De stirrer og stirrer, skriver og skriver, prater og prater om det de har sett. Alt for å forstå hvem denne mannen virkelig er.

Og alle ser noe litt forskjellig fra de andre.

Les resten hos Aftenposten.

Å diskutere alt åpent, uten å sensurere eller mobbe meningsmotstandere, er som regel bedre enn å eskalere motsetningene. De som vil ty til sosialt press eller forbud må forstå kostnaden og risikoen.

Les resten hos Minerva.

Terrorangrepet 22. juli er ikke over, det fortsetter i dag i Oslo tingrett.

Anders Behring Breivik kaller rettssaken for «fase 3» av operasjonen sin. Det er nå han skal han utdype sitt budskap til de 15 prosent av befolkningen han tror har forståelse for det han har gjort, slik at de tar del i borgerkrigen mot «kulturmarxistene» og muslimene.

Det foregår ingen borgerkrig. Det finnes ingen horder av tilhengere. Fanatikere som Behring Breivik oppnår sjelden sine hovedmål, fordi de ikke lever i den virkelige verden. De lever i en fantasiverden hvor politikk og galskap glir over i hverandre.

Men de kan allikevel gjøre stor skade på veien. Behring Breivik har allerede lyktes i å drepe. Nå er spørsmålet om vi vil få en verdig rettssak, eller et nedrig mediesirkus som etterlater et lag av skitt på alle det kommer i kontakt med.

Les resten hos Aftenposten.

Mange tror at spørsmålet om Anders Behring Breivik er psykotisk, og dermed utilregnelig, er nøkkelen vi trenger for å forstå terrorangrepet han utførte 22. juli 2011. Var det bare en gal manns verk, eller et naturlig resultat av høyresidens innvandringsretorikk? Begge deler er feil, og vi kan leve med usikkerheten.

Det er nemlig to sannheter den første rettspsykiatriske vurderingen ikke rokket ved, og som neppe vil bli det av den andre vurderingen heller, når den kommer.

Les resten hos Dagbladet.

Når nordmenn sier “jeg bryr meg om urettferdigheten i verden”, så mener vi egentlig: “Fortell meg en spennende historie jeg kan føle meg involvert i”.

Les resten hos Minerva.

På begynnelsen av 2000-tallet gjorde den nye bloggteknologien at mennesker som normalt har begrenset adgang til tradisjonelle medier, fikk mulighet til å enkelt bygge opp sine egne, alternative medier på nettet. En gruppe som spesielt omfavnet denne teknologien, var politisk interesserte mennesker som var misfornøyde med vinklingene i tradisjonelle medier. Terrorangrepene 11. september 2001 utgjorde startskuddet for det første større miljøet av politiske bloggere.

Miljøet som vokste frem i årene etter var primært amerikansk, men hadde et internasjonalt ambisjonsnivå, og avleggere i mange land, også Norge. Skribentene i denne første bølgen av politiske bloggere var i overvekt sympatiske til krigen mot terror, og Bush-administrasjonen generelt, og plasserte seg til høyre for det de opplevde som en venstredominans i de etablerte mediene. Mange identifiserte seg i starten som “krigsbloggere”, dvs. bloggere som skrev om krigen mot terror, men som samtidig heller ikke var redde for å uttrykke støtte til den.

Bloggerne hadde én ambisjon: De ønsket å bygge nye medier som var raskere, ærligere, mer objektive og mer kunnskapsrike enn de etablerte. Denne opposisjonsrollen utspilte seg på forskjellige måter i forskjellige land. I USA vokste de politiske bloggerne frem som sentrale deltagere i samfunnsdebatten, og miljøet kom raskt til å omfatte skribenter fra alle kanter av det politiske spektrum. I Norge gikk utviklingen saktere, og det var først noen år senere, med sosiale medier som Facebook og Twitter, at grensen mellom etablerte medier og amatørmedier begynte å flyte ut. I perioden jeg fokuserer på her, de første årene etter 11. september, hadde norske blogger liten innflytelse.

I denne artikkelen vil jeg se på hvordan amerikanske og norske bloggere forholdt seg til krigen mot terror, og spørre om de levde opp til opposisjonsrollen de så for seg. Jeg vil vise hvordan de veide opp for svakheter i måten tradisjonelle medier forholdt seg til krigen mot terror på, men samtidig hadde egne svakheter som gjorde at de ikke fullt ut kunne erstatte dem. Utgangspunktet er min egen tid som engelskspråklig norsk krigsblogger.

Instapundit og USS Clueless

Den viktigste av de høyreorienterte politikkbloggene som vokste frem etter 11. september var Instapundit, drevet av den amerikanske jusprofessoren Glenn Reynolds. Instapundit fungerte som et nav for de tidlige krigsbloggerne, med få egne analyser, men hyppige linker til innlegg i andre blogger. Instapundit var møtestedet som mer enn noe annet ga dette bloggmiljøet sin karakter: Nysgjerrig, selvsikkert og utilslørt subjektivt.

Rundt Instapundit vokste det opp et miljø av store og små bloggere, som varierte i stil og seriøsitet. En av de mest ambisiøse var amerikanske Steven Den Beste (etternavnet stammer fra en vittig nederlender), som på bloggen USS Clueless leverte lange, tunge essays om krigen mot terror. I disse analysene, som Den Beste skrev jevnlig frem til han la opp på grunn av sykdom i 2004, hadde han en nærmest personlig identifisering med USA som internasjonal aktør, med dets interesser og planer. Han skrev om hva “vi” ønsket å oppnå, hva “vår” langsiktige strategi var. Det virket som om USA for ham var en levende enhet som han var på bølgelengde med, og som han derfor mente han forstod på et dypere nivå enn de politikere som til enhver tid satt ved makten.

I artikkelen Strategic Overview argumenterte Den Beste for at Irak-krigen hørte naturlig hjemme i en flere tiår lang strategi for å gjennomføre demokratiske og liberale reformer i den arabiske verden. Dette ville bl.a. fjerne grobunnen for islamistisk terrorisme. I Who is Our Enemy? fra september 2002 forklarte han at USA nå var nødt til å invadere Irak, ikke fordi Saddam Hussein var en spesielt farlig fiende, men fordi det nå var Vestens tunge plikt å rydde opp i det uføret Midtøsten hadde rotet seg inn i. Før 11. september kunne man sitte i ro på utsiden og vente til de fant ut av problemene sine på egen hånd. Nå var tiden for tålmodighet forbi. Midtøstens problemer hadde blitt hele verdens problemer.

Den Beste hadde neppe det totale overblikket han forsøkte å gi inntrykk av, men gjennom 2002 og 2003 var han faktisk en av de beste kildene for å forstå motivasjonen bak invasjonen av Irak. Allerede høsten 2002 hadde han konkludert at beslutningen om å invadere Irak var så godt som tatt, og at Bush søkte tillatelse fra FN kun for å gi invasjonen ekstra legitimitet. Han mente at amerikanerne fokuserte på irakiske masseødeleggelsesvåpen fordi de antok at det ville gjøre det lettere å få andre land med på invasjonen. Den egentlige motivasjonen var mer sammensatt, en kombinasjon av egeninteresse og demokratiutbredelse.

I ettertid fremstår dette som en god analyse. Sentrale personer i Bush-administrasjonen anså en krig med Irak som uunngåelig så tidlig som sommeren 2002, og i et intervju i 2003 sa Paul Wolfowitz at frykten for atomvåpen bare var én av flere grunner til invasjonen av Irak, men at det var en grunn alle kunne samle seg om, og derfor ble fremhevet.

Jacksonianere

Det var mange på den amerikanske høyresiden som tenkte i lignende baner på denne tiden, med ulike kombinasjoner av realisme og idealisme. Men Steven Den Beste var krigsbloggernes egen idéleverandør. Han beskrev seg selv som en “Jacksonian”, etter Walter Russell Meads definisjon, og satte tonen for krigsbloggernes utenrikspolitiske tenkning i så stor grad at man nærmest kan beskrive hele miljøet som jacksonianere på bunnen. Mead skrev  at

of all the major currents in American society, Jacksonians have the least regard for international law and international institutions. They prefer the rule of custom to the written law, and that is as true in the international sphere as it is in personal relations at home. Jacksonians believe that there is an honor code in international life – as there was in clan warfare in the borderlands ofEngland– and those who live by the code will be treated under it. But those who violate the code – who commit terrorist acts in peacetime, for example – forfeit its protection and deserve no consideration.

Denne skepsisen til internasjonale institusjoner ble blandet med den nykonservative troen på at demokrati kan og bør spres med militærmakt. Invasjonen av Irak var nødvendig fra et sikkerhetsperspektiv – men den var også nyttig for Midtøsten.

Disse ideene var gjenstand for mye diskusjon blant krigsbloggerne. Kontrasten til hvordan norske medier dekket opptakten til Irak-krigen var stor. Der forholdt man seg primært til overflaten: til FN-sporet og den offisielle begrunnelsen om å bekjempe masseødeleggelsesvåpen. De som stilte spørsmål ved om dette var hele bildet, gjorde det gjerne med utgangspunkt i venstreradikal amerikaskepsis, og mente at det hele handlet om å få kontroll over den irakiske oljen. Nykonservatismen, ideologien som gjennom sentralt plasserte personer som Richard Perle og Paul Wolfowitz nådde et høydepunkt av innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk i denne perioden, ble knapt nevnt med et ord.

Nykonservatismen i norske medier

Selv fulgte jeg med på den norske mediedekningen gjennom min egen blogg, en krigsblogg jeg startet opp noen uker etter 11. september. På dette tidspunktet fantes det få norske blogger, og knapt noen som brukte teknologien til å skrive om politikk. Jeg identifiserte meg derfor med det amerikanske miljøet av krigsbloggere, og hadde en stund primært amerikanske lesere, men jeg forsøkte å gi en norsk vinkling på de samme temaene. Ett av spørsmålene som opptok meg var det lave nivået på den norske mediedekningen av krigen mot terror. Én ting var at den var vinklet på en måte jeg var uenig med – sterkt kritisk til f.eks. krigen i Irak, som jeg var positiv til – men den var også kunnskapsløs, preget av manglende nysgjerrighet på hva krigen mot terror egentlig gikk ut på.

I 2003 gjorde jeg en opptelling av hvor ofte norske nettaviser hadde skrevet om “nykonservatisme”. Jeg fant kun 19 tilfeller hvor ordet ble brukt før invasjonen av Irak, og 137 tilfeller i månedene etter. I samme periode ble “republikaner” nevnt 1670 ganger, “Bush” 18 234 ganger, og “Irak” 39 894 ganger. Nykonservatisme var bare én av flere faktorer som påvirket Bush-administrasjonen, og betydningen har vel i ettertid snarere blitt overvurdert, men det er allikevel en indikator på hvilket nivå analysene i norske medier befant seg på.

Det var ikke bare journalister og kommentatorer som ikke strakk til. Forskermiljøene hadde nok bedre oversikt, men evnet i så fall ikke å formidle den. Henrik Thune ga ut Krigsdansen høsten 2003, hvor han beskrev opptakten til Irak-krigen. Men i mediene ble han i samme periode primært sitert om FN-sporet – altså om overflaten. Svein Melby, som leverte Bush-revolusjonen noen måneder senere, gikk mer i dybden, og skrev bl.a. i VG i januar 2003 at Bush-administrasjonen gjennom å invadere Irak ønsket å forårsake en “omfattende modernisering og demokratisering av den arabiske verden”. Og i Bergens Tidende beskrev han i mars samme år utenrikspolitikken til Bush som en jacksoniansk reaksjon på 11. september. Men dette perspektivet hadde liten effekt på mediedekningen. Det nærmeste norsk offentlighet kom å få et ordentlig innblikk til den brede debatten som faktisk foregikk om Irak, var et 40-siders bilag til Morgenbladet uken før invasjonen, som gjenga ulike internasjonale debattartikler, for og mot.

Med andre ord, vår nærmeste allierte brukte hele høsten 2002 og begynnelsen av 2003 på å forberede krig, og i Norge hadde vi ingen anelse om hvorfor. Innen vi omsider oppdaget nykonservatismen, var dens rolle allerede utspilt. Og de andre ideene som lå bak, som den jacksonianske tradisjonen, fikk aldri nevneverdig oppmerksomhet i norske medier. Krigsbloggere som Steven Den Beste var subjektive, skråsikre, og i ettertidens lys overoptimistiske. Det er en skremmende naivitet over artiklene hvor han skriver at litt ustabilitet umulig kan gjøre vondt verre i Midtøsten. Men paradoksalt nok ville en som kun leste disse bloggene høsten 2002, hatt en bedre forståelse av den nye utenrikspolitiske retningen i USA enn en som kun leste Aftenposten.

Norske bloggere

Mens det amerikanske bloggmiljøet på denne tiden vokste inn i en rolle som sentrale aktører i samfunnsdebatten, var det norske miljøet lite, og klarte ikke på denne tiden å knytte seg til de etablerte mediene. Men blant de bloggerne som fantes, var det, i likhet med de amerikanske, mange som befant seg på høyresiden, eller i det minste var sympatiske til Bush-administrasjonen. For det var nettopp de som følte det sterkeste savnet etter et alternativ til de etablerte mediene.

De norske bloggene kritiserte det de så på som en venstreorientert og anti-amerikansk ensretting i norske medier, hvor journalister og kommentatorer kun jaktet på vinklinger som kunne sette krigen mot terror i et dårlig lys. Og de kritiserte ekspertkommentatorene for å legitimere disse ensidige vinklingene.

Spesielt Henrik Thune fra NUPI, en hyppig sitert ekspertkommentator om Irak-krigen, var en populær skyteskive. I februar 2004 ble han kritisert av Hans Rustad på Document.no for å ha levert en “kjedelig og endimensjonal” beskrivelse av situasjonen i Irak. Problemet var ikke bare at Thune ble brukt av mediene for å understøtte den “antiamerikanske grauten” deres, men at han, selv etter å ha besøkt landet, leverte beskrivelser som var blottet for følelser, blottet for “noe opplevd, noe som rørte ham”. Rustad anbefalte i stedet å lese de irakiske bloggerne Salam Pax og Raeid Jewad, som evnet å formidle den dramatiske situasjonen i Irak med en innlevelse tørre norske ekspertkommentatorer ikke var i nærheten av.

Jan Haugland på bloggen Nytt fra vestfronten kritiserte i november 2005 Thune for å ha skrevet en “tanketom” kronikk i Dagbladet om Irak-krigen, “full av tankeløse floskler og klisjeer”. Han mente blant annet at Thune hadde begått faktafeil ved å antyde at det var først som del av krigen mot terror at USA begynte å anse Egypt og Indonesia som allierte. Haugland svarte med en kjapp historieleksjon fra den kalde krigen.

Frykt for muslimsk ekstremisme

Irak-krigen var ett av de store emnene som opptok de politiske bloggerne i disse årene. Et annet var islamistisk terrorisme. Det var et islamistisk terrorangrep som sparket miljøet i gang, 11. september 2001, og i årene som fulgte kom det stadig nye påminnelser om trusselen fra muslimske ekstremister: Bali, Moskva, Beslan, Madrid, London.

Senere vokste det ut fra krigsbloggermiljøet et åpent islamhatende bloggmiljø, counterjihadistene, som terroristen Anders Behring Breivik hentet mye av sin verdensforståelse fra. Men typiske counterjihad-ideer, som at islam er en ond hatideologi og at Europa står på kanten av borgerkrig, var marginale i miljøet jeg tar for meg her.

Krigsbloggernes forhold til islam handlet om at det var islamismen som var en ond hatideologi, og at målet med krigen mot terror ikke var å bekjempe islam, men å hjelpe islam å bekjempe sine egne ekstremister. Mange fulgte Stephen Schwartz og Christopher Hitchens i å kalle islamistene for islamofascister, ut ifra en tanke om at islamisme var en islamsk form for fascisme. De mente at den islamske verden var nødt til å ta et oppgjør med sin egen fascisme, på samme måte som Europa gjorde det på 1900-tallet. Det ville ikke minst komme muslimene selv til gode.

Bloggerne reagerte på det de anså som en hvitvasking av islam i etablerte medier, hvor alle negative sider av muslimske kulturer, fra autoritære og kvinnefiendtlige tradisjoner til islamistisk terror, i et misforstått forsøk på å motvirke islamfrykt ble bortforklart eller underrapportert. Flere kompenserte for denne ensidigheten ved å primært fokusere på nettopp disse negative sidene.

Little Green Footballs

En av de ivrigste islamkritiske bloggene var Little Green Footballs, drevet av den amerikanske jazzmusikeren og programmereren Charles Johnson. Johnson var en syrlig og hardtslående skribent, en arketypisk krigsblogger. Han klassifiserte uærbødig kommentatorer som enten “idiotarians” eller “anti-idiotarians”. Idiotarians var islamist-apologeter, anti-amerikanere og tanketomme plaprere i etablerte medier. Anti-idiotarians var krigsbloggerne, de kjappe, smarte, uavhengige amatørskribentene på nettet. Ett av høydepunktene i bloggkarrieren til Johnson var da han i 2004 avslørte at den høyt respekterte journalisten Dan Rather hadde latt seg lure av forfalskete dokumenter som tilsynelatende var fra 1970-tallet og handlet om militærkarrieren til George W. Bush, men i virkeligheten var skrevet i Microsoft Word.

Det meste av innholdet i Little Green Footballs handlet imidlertid om islam, eller “the religion of peace”, som han sarkastisk beskrev den, med nesten daglige nyhetsoppdateringer om islamsk ekstremisme og idiotarianerne som unnskyldte den. Noen eksempler: I 2002 skrev han om en saudiarabisk prinsesse som ga pengestøtte til terrororganisasjoner, i 2003 om protester mot en kvinnelig dommer i en irakisk landsby, og i 2005 om en imam i Spania som hadde skrevet en bok om hvordan man kan slå sin kone uten å etterlate merker. Little Green Footballs ble en av de mest leste islamkritiske bloggene, og bygget seg opp en leserskare som var notoriske for sine spydige, anti-islamske kommentarer.

En av leserne som tipset Johnson om islam-relaterte nyheter, var en nordmann som kalte seg for Norwegian Kafir, altså norsk vantro. I 2004 tipset han Johnson om at Basim Ghozlan ved Det islamske forbundet hadde uttrykt støtte for selvmordsbombere, og om en video på et svensk diskusjonsforum hvor smilende muslimske barn lekte at de deltok i halshoggingen av den amerikanske forretningsmannen Nick Berg. Norwegian Kafir skiftet senere alias til Fjordman, og ble en av de sentrale skribentene i det islamhatende counterjihad-miljøet. I dag er han best kjent som Anders Behring Breiviks intellektuelle forbilde.

Selv om de fleste av krigsbloggerne først og fremst var opptatt av å kritisere islamsk ekstremisme, var det få som brydde seg om å trekke opp grensen mot de som gikk et skritt videre, til å avsky alle former for islam. Men etter hvert delte miljøet seg. Det mest kjente av oppgjørene med islamhatende bloggere stod nettopp Charles Johnson for, da han i 2007 gikk lei av hvordan bloggere som Fjordman forsvarte det belgiske partiet Vlaams Belang, som Johnson anså for å være høyreekstremister. Etter hvert tok han også farvel med den amerikanske høyresiden for øvrig.

Islamistunnskyldninger i norske medier

Selv var jeg også opptatt av å være en motvekt til medienes skjønnmaling av islam. Ikke fordi jeg mente alle sider av islam var negative, men fordi jeg mente at frykten for “fremmedfrykt” hadde gjort oss ute av stand til å forstå de negative sidene som faktisk var der. Sider som i ekstreme tilfeller slo ut i terrorisme, men oftere i form av autoritær religiøs konservatisme, og i mange arabiske land også i form av antisemittisme. Den første tiden etter 11. september lette jeg rundt på nettet etter ulike former for islamsk ekstremisme. I oktober 2001 linket jeg til en muslimsk ungdomsorganisasjon i Australia som forklarte at kristne var en kreftsvulst i den muslimske verden. Og i november 2001 linket jeg til en artikkel i en Hamas-avis som var en hyllest til miltbrannbakterien, som samme høst hadde blitt brukt i en serie terrorangrep i USA.

Denne siste artikkelen hadde blitt oversatt til engelsk av MEMRI, eller Middle East Media Research Institute, en organisasjon som oversetter artikler og videoer fra muslimske land. MEMRI var gode til å grave frem sjokkerende uttalelser og opptak, og ble raskt populære blant krigsbloggerne. De var ensidige, og noen av oversettelsene deres har vært tvilsomme, men de viste sider av muslimske kulturer ingen ville snakke om: Ekstremismen, hatet, fanatismen, antisemittismen.

Det kunne iblant virke som om mediene ikke var i stand til å forstå ekte fanatikere på sine egne premisser, men var nødt til å oversette dem til noe som ga mening i journalistens egen verden. I 2002 skrev jeg om Dagbladet-journalisten Line Fransson, som reiste til Gaza for å møte Hamas-lederen Abd al-Aziz Rantisi, og sendte hjem et konseintervju hvor Rantisi fikk presentere seg selv som en forurettet bestefarsfigur som ikke gjorde annet enn å forsvare seg mot israelske overgrep.

I andre tilfeller ble ikke terroristene unnskyldt som sådan, men den religiøse dimensjonen av handlingene deres ble utelatt, selve ideologien som drev dem. I september 2004 kritiserte jeg Julie Wilhelmsen fra NUPI for å beskrive gisselaksjonen i Beslan primært i lys av russiske overgrep mot tsjetsjenere og ingusjetere, uten å nevne den religiøse faktoren. Jeg mente at selv om Russland hadde begått fryktelige overgrep, kunne man ikke forstå et slikt terrorangrep uten å også inkludere islamisme. For det er mange i verden som lider, og har grunn til å være sinte, men det er bare de som tilhører ekstreme politiske og religiøse ideologier som kanaliserer denne lidelsen gjennom spektakulære terrorangrep på sivile.

Alle innleggene om islam skaffet meg en leserskare som delvis bestod av fanatiske islamhatere. Norwegian Kafir/Fjordman var innom en gang iblant, men fremstod som en av de mer moderate. I debatten etter ovennevnte innlegg om Beslan skrev leseren “Herbie” at Russland burde svare på denne typen gisselaksjoner ved å ta et tilsvarende antall sivile tsjetsjenere til fange og henrette dem hvis gislene kom til skade. Det tsjetsjenske folket var altså kollektivt ansvarlige for aksjonen, og burde straffes kollektivt. Andre lesere fulgte opp Herbies forslag med å forklare at konflikten i Tsjetsjenia ikke bare var en del av krigen mot terror og at Russland derfor burde få vår støtte, men at den var en del av en verdenskrig med islam, som nødvendigvis en dag ville ende i islams totale ødeleggelse.

Denne typen tilbakemeldinger skremte meg. Var det dette som var krigsbloggmiljøets stolte alternativ til de etablerte mediene? I 2004 begynte jeg for alvor å ta et oppgjør med de islamhatende impulsene i miljøet, som Charles Johnson gjorde noen år senere. Jeg begynte også å reagere på andre overtramp i krigen mot terror, som historien om Maher Arar, en kanadisk-syrisk statsborger som hevdet at amerikanske myndigheter hadde sendt ham til Syria for å bli avhørt om hans påståtte forbindelser til al-Qaeda. Han ble torturert og holdt innesperret i et år, før han slapp ut. Det jeg reagerte på var ikke bare de alvorlige anklagene om “extraordinary rendition”, men at de fikk så lite oppmerksomhet blant bloggere som støttet krigen mot terror. Det virket som om de som hadde satt seg som mål å være kjappere og ærligere enn de etablerte mediene, ikke var mer villige selv til å rapportere om hendelser som undergravde budskapet de forsøkte å formidle.

Raskere, ærligere og mer objektive?

Nådde “krigsbloggerne” målet om å skape en alternativ mediesfære? Levde de opp til idealene sine? De amerikanske bloggerne lyktes nok best med det første. I kjølvannet av bloggeksplosjonen etter 11. september fikk politiske blogger mye oppmerksomhet, og flere av bloggerne fra denne bølgen, som Andrew Sullivan og Glenn Reynolds, ble sentrale aktører i samfunnsdebatten. Samtidig ble miljøet utvidet til å omfatte også sentrum og venstresiden av amerikansk politikk, med Markos Moulitsas (Daily Kos) som en av de tidlige sentrale venstreliberale bloggerne. Noen flyttet bloggene sine over på nettstedene til etablerte aviser og tidsskrifter. Andre slo seg sammen og skapte sine egne bloggerdrevne nettaviser, som høyresidens Pajamas Media og venstresidens Huffington Post.

Bloggerne fikk innflytelse, men de var ikke nødvendigvis mer objektive og etterrettelige enn mediene de en gang ønsket å erstatte. “Krigsbloggerne” på høyresiden gikk foran også på dette området: Gjennom opptakten til Irak-krigen var de ensidig optimistiske til hvordan USA kunne bruke militærmakt til å demokratisere Midtøsten, og latterliggjorde ofte de som advarte mot en humanitær katastrofe. De viste liten interesse for de negative konsekvensene av krigen mot terror, og selv om de ikke gikk så langt som det islamhatende counterjihad-miljøet gjør i dag, fokuserte de primært på negative aspekter av islam, og var trege med å trekke opp grensen mot sine egne islamhatere.

Men de oppnådde i det minste å skape en bredere medievirkelighet. De engelskspråklige avleggerne av dette miljøet i Norge, som min egen blogg, var få, men hadde mange av de samme styrkene og svakhetene. Derimot oppnådde de lite innflytelse på samfunnsdebatten i denne perioden, delvis fordi den politiske avstanden til Norge for øvrig var så stor, og delvis fordi den store blogghypen nådde Norge noen år senere enn i USA, og da var allerede de store sosiale mediene like rundt hjørnet. Gjennom sosiale medier fikk Norge noe av den samme flytende overgangen mellom etablerte medier og amatørskribenter som USA fikk gjennom bloggmiljøet.

Den bloggen fra denne tiden som har hatt mest suksess, er den norskspråklige Document, hvor et stort utvalg av ofte pseudonyme skribenter skriver kommentarer fra det redaktør Hans Rustad kaller den “alternative høyresiden”. Her lever noe av arven etter krigsbloggerne videre: Bl.a. er vinklingen mer sympatisk overfor amerikansk og israelsk utenrikspolitikk enn i etablerte norske medier. Samtidig er de opptatt av typisk europeiske spørsmål, som innvandrings- og integreringsutfordringen knyttet til islam.

Gjennom fremveksten av blogger og andre sosiale medier på 2000-tallet, har de ivrigste spådd at tiden for etablerte medier og autoritativ kunnskap er over, og at mediebildet og informasjonsflyten generelt nå vil bli desentralisert, med engasjerte amatører i en fremtredende rolle. De høyreorienterte bloggernes dekning av krigen mot terror var et godt eksperiment på hvordan dette fungerer i praksis. Eksperimentet forteller oss at amatørene gjør mediebildet mer interessant og mangfoldig, og at de på sitt beste sitter på kunnskap og perspektiver som ellers ikke slipper til, men at de ikke er disiplinerte nok til å erstatte de etablerte mediene, bare utfylle dem. Og jo mer et nettmiljø forkaster alle etablerte informasjonskilder, desto mindre er det som hindrer dem fra å fly av gårde til sitt eget fantasiunivers.

I boken Sosial kapital i Norge som ble utgitt i fjor høst legger norske sosiologer fram ny forskning på hvordan det står til med den sosiale kapitalen i Norge, ikke minst i møte med innvandring. Anniken Huitfeldt skriver at boken knuser myten om at nordmenn har blitt mindre tillitsfulle. Og den innvandringsoptimistiske avisa Utrop presenterer den som et oppgjør med frykten for etnisk mangfold: Norge er ikke bare verdensmestre i sosial kapital, vi får stadig mer og mer av det.

Innholdet er ikke fullt så overbevisende, og får meg til å undres på om sosiologene i det hele tatt har noen god måte å måle sosial kapital på. For hvor i disse tallene finner jeg de 1 av 4 som  mener islam er en trussel mot norsk kultur, eller de innvandrerne som var redde for å gå ut på gata etter at bomben smalt 22/7?

Les resten hos Aftenposten.

Kort tid etter at identiteten til gjerningsmannen bak terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ble kjent, kunne vi lese kommentarene Anders Behring Breivik hadde skrevet på blogger, og manifestet han hadde lappet sammen.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese, var tonen: Selv i kommentarene på Document.no, hvor han tydeligvis dempet seg selv for å innynde seg hos redaksjonen, aner du konturene av amatørallviteren, det ivrige hverdagsmennesket som har funnet svaret på alle spørsmål. Det kan jeg knapt fordømme ham for, siden jeg er en slik selv.

Les resten hos samtiden.no.

Hvis du har dårlig tid, les VG-versjonen.

Hvis du har mer tid, les originalen hos Minerva.

Hvis du har hele kvelden, les i tillegg alle de 90+ kommentarene hos Minerva, som dekker mye interessant, bl.a. om “rasisme” i det hele tatt er et meningsfullt begrep, og et svar fra Dag Herbjørnsrud som opplevde seg misforstått.

I september 2003 ble det sprengt en bombe utenfor lokalene til menigheten Sannhetens Ord i Slemmestad. Vinduer 100 meter unna ble blåst ut, og bare tilfeldigheter gjorde at ingen kom til skade. Bak angrepet stod et søskenpar med nære forbindelser til menigheten. De anklaget Sannhetens Ord for å være en sekt, som drev med hjernevask og streng kontroll av livet til medlemmene.

Mediedekningen etter angrepet var sympatisk for søskenparet, og fokuserte på sektbeskyldningene mot Sannhetens Ord. Eksmedlemmer ble sitert på at de hadde full forståelse for angrepet, og sekteksperter brukte anledningen til å advare mot det omfattende sektproblemet i Norge. Angrepet ble ikke vinklet som et terrorangrep på uskyldige, men som et tragisk resultat av en fanatisk sekts overgrep mot egne medlemmer.

Men var angrepet egentlig så forskjellig fra det å kaste en bombe mot en synagoge? Det er et av spørsmålene Audhild Skoglund stiller i boken Sekter.

Hun mener at forståelsen vår av sekter i for stor grad farges av holdningene til sektmotstandere og avhoppere. Sektkritiske organisasjoner representerer ofte verdensbildet til etablerte kristne kirkesamfunn, som er forutinntatte mot sine nyoppstartete konkurrenter, og når du bare snakker med de mest misfornøyde eksmedlemmene får du ikke nødvendigvis et dekkende bilde av sekten som helhet.

Begrepene vi bruker til daglig for å omtale sekter er farget av dette. Selve ordet “sekt”, og engelske “cult”, er en implisitt fordømmelse. Ordet har ingen objektiv definisjon. Gruppene som omtales som sekter har få fellestrekk, de favner fra kristne utbrytermiljøer som trosbevegelsen, Children of God og Unification Church, og kristne kommunister som Folkets Tempel, til religioner med østlig inspirasjon, som International Society for Krishna Consciousness (Hare Krishna), og genuint nye religioner, som Scientologene og Heaven’s Gate. Det eneste de har til felles er som regel at de er upopulære. “Sekt”  blir dermed fort bare et annet ord for “religion vi ikke liker”.

Allikevel omtales sekter under ett, som om de er en enhetlig trussel mot samfunnet, hvor karismatiske og kyniske ledere forfører svake mennesker og gjør dem til sine lydige slaver. Dette gjør de ved hjelp av “hjernevask”, en prosess som skriver om offerets personlighet, slik at de enten ikke ønsker, eller ikke er i stand til, å rive seg løs fra sektens innflytelse. Ordet “brainwashing” ble introdusert i 1950 av den amerikanske journalisten og CIA-agenten Edward Hunter, for å beskrive hvordan kinesiske maoister gikk fram for å omvende reaksjonære imperialister til den rette kommunistiske tro. Offeret ble utsatt for konstante ydmykelser og sosialt press, helt til deres gamle personlighet avgikk ved døden. Så kunne kommunistene bygge opp en ny personlighet under deres kontroll, og skape en “menneskelig robot”.

Hunter brukte dette til å forklare hvorfor så mange av de amerikanske soldatene som ble tatt til fange under Korea-krigen, etter opphold i kommunistiske fangeleirer stod frem som glødende kommunister.

Problemet for Hunter var at dette ikke var riktig. Skoglund skriver at av 35 000 amerikanske soldater som ble tatt til fange under Korea-krigen, var det bare 50 som stod frem som kommunister, og bare halvparten av disse ønsket å bli værende i Nord-Korea etter krigens slutt. Og de av dem som gikk lengst i å bryte med fortiden, var de som fra før av hadde hatt sympatier med kommunismen.

“Hjernevask” var med andre ord en historisk manipuleringsmetode som ble forsøkt brukt av kinesiske kommunister, og som ikke var spesielt vellykket. Metoden kan riktignok brukes til å tvinge offeret til å føye seg for overmakten, men ikke til å bli et annet menneske. Allikevel har begrepet gått inn i dagligtalen som noe farlige sekter lykkes med å gjennomføre hver dag, under forhold som er langt mindre dramatiske enn de amerikanske soldater opplevde i Korea.

Når noen først har blitt programmert til å bli en menneskelig robot, sier det seg selv at du ikke kan redde dem ved hjelp av rasjonelle argumenter. Du er nødt til å “deprogrammere” dem. Skoglund forteller hvordan det i kjølvannet av den store sektpanikken i USA på 1970- og 80-tallet, vokste frem organisasjoner som på vegne av fortvilte pårørende kidnappet og deprogrammerte det de anså som hjernevaskete sektmedlemmer.

I Let Our Children Go! fra 1976, forklarer antisektpioneren Ted Patrick hvordan man går frem for å deprogrammere et sektmedlem: De skal kidnappes uten forvarsel, og deretter holdes innestengt på et strengt bevoktet sted mens de bombarderes med negativ informasjon om sekten de er medlem av. Samtidig står gråtende familiemedlemmer ved siden av og appellerer til familekjærligheten. Sektmedlemmet må overbevises om at den eneste veien ut av fangenskapet er å forkaste sin tro.

Deprogrammering er altså hjernevask med motsatt fortegn. Patrick hevdet selv i 1979 å ha foretatt 1600 deprogrammeringer. I blant lot han seg bruke i rene familiekonflikter som ikke hadde noe med sektmedlemskap å gjøre, som da han i 1990 kidnappet en kvinne for å føre henne hjem til sin ektemann innen Amish-bevegelsen. I 1991 forsøkte en annen gruppe, Cult Awareness Network, å deprogrammere tre brødre på 13, 16 og 18 år som ønsket å bli værende i pinsemenigheten moren deres hadde meldt seg ut av. Den eldste greide å rømme og kontakte politiet, og etter et søksmål ble CAN tvunget til å legge ned.

Skandaler som dette satte deprogrammering i et tvilsomt lys. Samtidig la man merke til at tusenvis av personer forlot sektene sine frivillig hvert eneste år, uten hjelp fra deprogrammerere. Altså var det muligens en forenkling å betrakte sektmedlemmer som menneskelige roboter. I dag har sektmotstanderne gått bort fra å bruke tvang til å redde sektmedlemmer, og deprogrammererne har omdøpt seg til exit counsellors og thought reform consultants, men Skoglund påpeker at metodikken i grunnen er den samme: Sektmedlemmet betraktes som hjernevasket, og skal bombarderes med negativ informasjon til de gjenoppdager evnen til å tenke selv, dvs. ta avstand fra sekten.

Skoglund er uenig med denne måten å betrakte sekter på. Hun foretrekker modeller som ikke trekker skarpe skiller mellom “sekt” og “religion”, og som har er et mer kritisk forhold til påstandene til sektmotstandere og sektavhoppere.

Sekter handler derfor ikke så mye om hva som kjennetegner sekter som sådan, siden hele begrepet er tvilsomt, men om forholdet mellom grupper som anklages for å være sekter, og samfunnet forøvrig. Dette er et forhold som preges av sterke spenninger. Sektene står for en måte å leve på som er så forskjellig fra det normale at de betraktes som subversive organisasjoner, en trussel mot det bestående. Disse spenningene kan slå ut i form av gjensidig mistillit eller åpen konflikt, og i enkelte tilfeller i bruk av vold. Beskyldninger mot sektene, som at de driver med hjernevask, er ofte en del av denne konflikten, og kan ikke aksepteres ukritisk.

Det betyr ikke at alle grupper som beskyldes for  være sekter er uskyldige ofre for storsamfunnets mistenksomhet. Children of God, “sex-sekten” som ønsket å bruke fri sex for å uttrykke sin kjærlighet for Jesus, aksepterte pedofili fram til slutten av 1980-tallet. I boken The Story of Davidito, som ble utgitt gjennom gruppens interne nyhetsbrev, beskrives seksualitet som noe godt og frigjørende også for de aller yngste.

I andre tilfeller bidrar storsamfunnets mistenksomhet til å påvirke en allerede paranoid sosial dynamikk i destruktive retninger. Den utløsende årsaken til at 909 medlemmer av Folkets Tempel tok sitt eget liv i Jonestown i Guyana i 1978 var et besøk av den amerikanske kongressrepresentanten Leo Ryan, som ønsket å følge opp beskyldninger om hjernevask og tvang. Flere av medlemmene ønsket å forlate det en av dem beskrev som en kommunistisk fangeleir, og Ryan forlot Jonestown med 16 avhoppere, men ble drept av Folkets Tempel på vei inn i flyet. Deretter kalte lederen Jim Jones medlemmene sammen og beordret dem til å begå “revolusjonært selvmord”, for å komme de fascistiske og kapitalistiske kreftene som var ute etter dem i forkjøpet.

Frykt for forfølgelse fra omverdenen var også en del av bakgrunnen da 74 medlemmer av Soltempelordenen døde mellom 1994 og 1997, i Frankrike, Sveits, og Canada. I takt med økende negativ oppmerksomhet fra omverdenen, tok tenkningen deres en apokalyptisk retning. De besluttet å foreta en “transitt” til et høyere plan, i form av en serie rituelle masseselvmord. Flere ble også myrdet, bl.a. et nyfødt barn gruppen anså for å være Anti-Krist.

I begge disse tilfellene ble drapene og selvmordene begått av gruppens egne medlemmer. Men da Branch Davidians i Texas, en avlegger av syvendedagsadventistene, ble beleiret av amerikanske myndigheter i 1993, var det selve beleiringen som forårsaket av 87 personer døde. Det er uklart hvorfor myndighetene ønsket å utføre et raid på davidianernes hovedkvarter, men en ubegrunnet frykt for masseselvmord kan ha vært en del av årsaken. Det er også uklart hvem som skjøt først i skuddvekslingen som fulgte, men flere ting tyder på at det var bruk av tåregass som etter en 51 dager lang beleiring forårsaket storbrannen hvor de fleste av ofrene døde, deriblant gruppens leder David Koresh.

Skoglund skriver at myndighetenes under beleiringen brukte antisektaktivister og deprogrammerere som rådgivere. Disse anbefalte en hard linje mot davidianerne, uten å ha noe spesiell kunnskap om gruppen.

I kjølvannet av disse tragediene har flere land utarbeidet såkalte sektrapporter, som vurderer hvilken trussel sektfenomenet eventuelt utgjør. Skoglund mener at mange av disse rapportene er av lite verdi, fordi de i for stor grad bygger på sektmotstandernes tendensiøse forståelse av sekter. Hun var selv med på å skrive sektrapporten Religiøse grupper og bruddprosesser i 2008, for Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, men ble frustrert over den sterke antisekt-vinklingen den endelige rapporten fikk. Deler av rapporten ble skrevet av Institutt for sjelesorg, en kristen organisasjon som bl.a. jobber med mennesker som har hatt vonde opplevelser med sekter. Det gjør dem verdifulle for å forstå sektene på sitt verste, men ikke sektfenomenet som helhet. Som Skoglund påpeker er det mange som forlater såkalte sekter uten å oppleve tiden der som skadelig. Men de lykkelige eksmedlemmene ringer ikke til Institutt for sjelesorg.

Sekter kan nesten betraktes som den sektrapporten Skoglund skulle ønske hun hadde levert i 2008. Tittelen er misvisende, for i stedet for å lære oss noe bestemt om sekter, opphever Skoglund selve ordet “sekt”, og problematiserer alle forsøk på å beskrive sekter som enhetlige fenomener. Leseren sitter igjen med å vite mindre om sekter enn før man begynte.

Derimot lærer du mye om forholdet mellom sekter og omverdenen. Den tradisjonelle mediefortellingen om slemme sekter som hjernevasker sårbare mennesker blir gjort om til noe mer uklart, men samtidig mer interessant: Fortellingen om den bitre og til dels destruktive interaksjonen mellom grupper som erklæres som sekter, grupper som bekjemper sekter, og samfunnet forøvrig. Det er en fortelling hvor det ikke er gitt hvilken side skurkene til enhver tid befinner seg på. Du finner dem både som morderiske sektledere, fanatiske antisektaktivister, og autoritære representater for storsamfunnets konformitetspress.

Men hva skal du så gjøre når et familiemedlem forsvinner inn i noe du opplever som et farlig lukket miljø, og legger om livet på en måte du opplever som skadelig? Skoglund argumenterer overbevisende for at antisekt-bevegelsen har en faglig uholdbar forståelse av sektfenomenet, preget av pseudovitenskaplige myter. Men det hjelper ikke på frustrasjonen og maktesløsheten du opplever når mennesker du er glad i tilsynelatende velger å ødelegge sitt eget liv.

Dette menneskelige perspektivet er ikke med her. Heller ikke med er en vurdering av hvordan et samfunn prinsippielt skal forholde seg til grupperinger som representerer radikalt annerledes verdier enn samfunnet for øvrig. Sektdebatten er beslektet med innvandringsdebatten. Bak begge lurer spørsmålet: Hva binder samfunnet sammen, hva er det som gjør at vi kan stole på hverandre, og leve sammen, hvis vi ikke lenger har noe til felles?

I Sekter gir ikke Skoglund den typen svar, hun forårsaker mest flere spørsmål. Og med tanke på hvor mange sterke og ufunderte meninger det finnes om sekter, er nok det en riktig begynnelse: Å ta ett skritt tilbake.