Hvis du har dårlig tid, les VG-versjonen.

Hvis du har mer tid, les originalen hos Minerva.

Hvis du har hele kvelden, les i tillegg alle de 90+ kommentarene hos Minerva, som dekker mye interessant, bl.a. om “rasisme” i det hele tatt er et meningsfullt begrep, og et svar fra Dag Herbjørnsrud som opplevde seg misforstått.

I september 2003 ble det sprengt en bombe utenfor lokalene til menigheten Sannhetens Ord i Slemmestad. Vinduer 100 meter unna ble blåst ut, og bare tilfeldigheter gjorde at ingen kom til skade. Bak angrepet stod et søskenpar med nære forbindelser til menigheten. De anklaget Sannhetens Ord for å være en sekt, som drev med hjernevask og streng kontroll av livet til medlemmene.

Mediedekningen etter angrepet var sympatisk for søskenparet, og fokuserte på sektbeskyldningene mot Sannhetens Ord. Eksmedlemmer ble sitert på at de hadde full forståelse for angrepet, og sekteksperter brukte anledningen til å advare mot det omfattende sektproblemet i Norge. Angrepet ble ikke vinklet som et terrorangrep på uskyldige, men som et tragisk resultat av en fanatisk sekts overgrep mot egne medlemmer.

Men var angrepet egentlig så forskjellig fra det å kaste en bombe mot en synagoge? Det er et av spørsmålene Audhild Skoglund stiller i boken Sekter.

Hun mener at forståelsen vår av sekter i for stor grad farges av holdningene til sektmotstandere og avhoppere. Sektkritiske organisasjoner representerer ofte verdensbildet til etablerte kristne kirkesamfunn, som er forutinntatte mot sine nyoppstartete konkurrenter, og når du bare snakker med de mest misfornøyde eksmedlemmene får du ikke nødvendigvis et dekkende bilde av sekten som helhet.

Begrepene vi bruker til daglig for å omtale sekter er farget av dette. Selve ordet “sekt”, og engelske “cult”, er en implisitt fordømmelse. Ordet har ingen objektiv definisjon. Gruppene som omtales som sekter har få fellestrekk, de favner fra kristne utbrytermiljøer som trosbevegelsen, Children of God og Unification Church, og kristne kommunister som Folkets Tempel, til religioner med østlig inspirasjon, som International Society for Krishna Consciousness (Hare Krishna), og genuint nye religioner, som Scientologene og Heaven’s Gate. Det eneste de har til felles er som regel at de er upopulære. “Sekt”  blir dermed fort bare et annet ord for “religion vi ikke liker”.

Allikevel omtales sekter under ett, som om de er en enhetlig trussel mot samfunnet, hvor karismatiske og kyniske ledere forfører svake mennesker og gjør dem til sine lydige slaver. Dette gjør de ved hjelp av “hjernevask”, en prosess som skriver om offerets personlighet, slik at de enten ikke ønsker, eller ikke er i stand til, å rive seg løs fra sektens innflytelse. Ordet “brainwashing” ble introdusert i 1950 av den amerikanske journalisten og CIA-agenten Edward Hunter, for å beskrive hvordan kinesiske maoister gikk fram for å omvende reaksjonære imperialister til den rette kommunistiske tro. Offeret ble utsatt for konstante ydmykelser og sosialt press, helt til deres gamle personlighet avgikk ved døden. Så kunne kommunistene bygge opp en ny personlighet under deres kontroll, og skape en “menneskelig robot”.

Hunter brukte dette til å forklare hvorfor så mange av de amerikanske soldatene som ble tatt til fange under Korea-krigen, etter opphold i kommunistiske fangeleirer stod frem som glødende kommunister.

Problemet for Hunter var at dette ikke var riktig. Skoglund skriver at av 35 000 amerikanske soldater som ble tatt til fange under Korea-krigen, var det bare 50 som stod frem som kommunister, og bare halvparten av disse ønsket å bli værende i Nord-Korea etter krigens slutt. Og de av dem som gikk lengst i å bryte med fortiden, var de som fra før av hadde hatt sympatier med kommunismen.

“Hjernevask” var med andre ord en historisk manipuleringsmetode som ble forsøkt brukt av kinesiske kommunister, og som ikke var spesielt vellykket. Metoden kan riktignok brukes til å tvinge offeret til å føye seg for overmakten, men ikke til å bli et annet menneske. Allikevel har begrepet gått inn i dagligtalen som noe farlige sekter lykkes med å gjennomføre hver dag, under forhold som er langt mindre dramatiske enn de amerikanske soldater opplevde i Korea.

Når noen først har blitt programmert til å bli en menneskelig robot, sier det seg selv at du ikke kan redde dem ved hjelp av rasjonelle argumenter. Du er nødt til å “deprogrammere” dem. Skoglund forteller hvordan det i kjølvannet av den store sektpanikken i USA på 1970- og 80-tallet, vokste frem organisasjoner som på vegne av fortvilte pårørende kidnappet og deprogrammerte det de anså som hjernevaskete sektmedlemmer.

I Let Our Children Go! fra 1976, forklarer antisektpioneren Ted Patrick hvordan man går frem for å deprogrammere et sektmedlem: De skal kidnappes uten forvarsel, og deretter holdes innestengt på et strengt bevoktet sted mens de bombarderes med negativ informasjon om sekten de er medlem av. Samtidig står gråtende familiemedlemmer ved siden av og appellerer til familekjærligheten. Sektmedlemmet må overbevises om at den eneste veien ut av fangenskapet er å forkaste sin tro.

Deprogrammering er altså hjernevask med motsatt fortegn. Patrick hevdet selv i 1979 å ha foretatt 1600 deprogrammeringer. I blant lot han seg bruke i rene familiekonflikter som ikke hadde noe med sektmedlemskap å gjøre, som da han i 1990 kidnappet en kvinne for å føre henne hjem til sin ektemann innen Amish-bevegelsen. I 1991 forsøkte en annen gruppe, Cult Awareness Network, å deprogrammere tre brødre på 13, 16 og 18 år som ønsket å bli værende i pinsemenigheten moren deres hadde meldt seg ut av. Den eldste greide å rømme og kontakte politiet, og etter et søksmål ble CAN tvunget til å legge ned.

Skandaler som dette satte deprogrammering i et tvilsomt lys. Samtidig la man merke til at tusenvis av personer forlot sektene sine frivillig hvert eneste år, uten hjelp fra deprogrammerere. Altså var det muligens en forenkling å betrakte sektmedlemmer som menneskelige roboter. I dag har sektmotstanderne gått bort fra å bruke tvang til å redde sektmedlemmer, og deprogrammererne har omdøpt seg til exit counsellors og thought reform consultants, men Skoglund påpeker at metodikken i grunnen er den samme: Sektmedlemmet betraktes som hjernevasket, og skal bombarderes med negativ informasjon til de gjenoppdager evnen til å tenke selv, dvs. ta avstand fra sekten.

Skoglund er uenig med denne måten å betrakte sekter på. Hun foretrekker modeller som ikke trekker skarpe skiller mellom “sekt” og “religion”, og som har er et mer kritisk forhold til påstandene til sektmotstandere og sektavhoppere.

Sekter handler derfor ikke så mye om hva som kjennetegner sekter som sådan, siden hele begrepet er tvilsomt, men om forholdet mellom grupper som anklages for å være sekter, og samfunnet forøvrig. Dette er et forhold som preges av sterke spenninger. Sektene står for en måte å leve på som er så forskjellig fra det normale at de betraktes som subversive organisasjoner, en trussel mot det bestående. Disse spenningene kan slå ut i form av gjensidig mistillit eller åpen konflikt, og i enkelte tilfeller i bruk av vold. Beskyldninger mot sektene, som at de driver med hjernevask, er ofte en del av denne konflikten, og kan ikke aksepteres ukritisk.

Det betyr ikke at alle grupper som beskyldes for  være sekter er uskyldige ofre for storsamfunnets mistenksomhet. Children of God, “sex-sekten” som ønsket å bruke fri sex for å uttrykke sin kjærlighet for Jesus, aksepterte pedofili fram til slutten av 1980-tallet. I boken The Story of Davidito, som ble utgitt gjennom gruppens interne nyhetsbrev, beskrives seksualitet som noe godt og frigjørende også for de aller yngste.

I andre tilfeller bidrar storsamfunnets mistenksomhet til å påvirke en allerede paranoid sosial dynamikk i destruktive retninger. Den utløsende årsaken til at 909 medlemmer av Folkets Tempel tok sitt eget liv i Jonestown i Guyana i 1978 var et besøk av den amerikanske kongressrepresentanten Leo Ryan, som ønsket å følge opp beskyldninger om hjernevask og tvang. Flere av medlemmene ønsket å forlate det en av dem beskrev som en kommunistisk fangeleir, og Ryan forlot Jonestown med 16 avhoppere, men ble drept av Folkets Tempel på vei inn i flyet. Deretter kalte lederen Jim Jones medlemmene sammen og beordret dem til å begå “revolusjonært selvmord”, for å komme de fascistiske og kapitalistiske kreftene som var ute etter dem i forkjøpet.

Frykt for forfølgelse fra omverdenen var også en del av bakgrunnen da 74 medlemmer av Soltempelordenen døde mellom 1994 og 1997, i Frankrike, Sveits, og Canada. I takt med økende negativ oppmerksomhet fra omverdenen, tok tenkningen deres en apokalyptisk retning. De besluttet å foreta en “transitt” til et høyere plan, i form av en serie rituelle masseselvmord. Flere ble også myrdet, bl.a. et nyfødt barn gruppen anså for å være Anti-Krist.

I begge disse tilfellene ble drapene og selvmordene begått av gruppens egne medlemmer. Men da Branch Davidians i Texas, en avlegger av syvendedagsadventistene, ble beleiret av amerikanske myndigheter i 1993, var det selve beleiringen som forårsaket av 87 personer døde. Det er uklart hvorfor myndighetene ønsket å utføre et raid på davidianernes hovedkvarter, men en ubegrunnet frykt for masseselvmord kan ha vært en del av årsaken. Det er også uklart hvem som skjøt først i skuddvekslingen som fulgte, men flere ting tyder på at det var bruk av tåregass som etter en 51 dager lang beleiring forårsaket storbrannen hvor de fleste av ofrene døde, deriblant gruppens leder David Koresh.

Skoglund skriver at myndighetenes under beleiringen brukte antisektaktivister og deprogrammerere som rådgivere. Disse anbefalte en hard linje mot davidianerne, uten å ha noe spesiell kunnskap om gruppen.

I kjølvannet av disse tragediene har flere land utarbeidet såkalte sektrapporter, som vurderer hvilken trussel sektfenomenet eventuelt utgjør. Skoglund mener at mange av disse rapportene er av lite verdi, fordi de i for stor grad bygger på sektmotstandernes tendensiøse forståelse av sekter. Hun var selv med på å skrive sektrapporten Religiøse grupper og bruddprosesser i 2008, for Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, men ble frustrert over den sterke antisekt-vinklingen den endelige rapporten fikk. Deler av rapporten ble skrevet av Institutt for sjelesorg, en kristen organisasjon som bl.a. jobber med mennesker som har hatt vonde opplevelser med sekter. Det gjør dem verdifulle for å forstå sektene på sitt verste, men ikke sektfenomenet som helhet. Som Skoglund påpeker er det mange som forlater såkalte sekter uten å oppleve tiden der som skadelig. Men de lykkelige eksmedlemmene ringer ikke til Institutt for sjelesorg.

Sekter kan nesten betraktes som den sektrapporten Skoglund skulle ønske hun hadde levert i 2008. Tittelen er misvisende, for i stedet for å lære oss noe bestemt om sekter, opphever Skoglund selve ordet “sekt”, og problematiserer alle forsøk på å beskrive sekter som enhetlige fenomener. Leseren sitter igjen med å vite mindre om sekter enn før man begynte.

Derimot lærer du mye om forholdet mellom sekter og omverdenen. Den tradisjonelle mediefortellingen om slemme sekter som hjernevasker sårbare mennesker blir gjort om til noe mer uklart, men samtidig mer interessant: Fortellingen om den bitre og til dels destruktive interaksjonen mellom grupper som erklæres som sekter, grupper som bekjemper sekter, og samfunnet forøvrig. Det er en fortelling hvor det ikke er gitt hvilken side skurkene til enhver tid befinner seg på. Du finner dem både som morderiske sektledere, fanatiske antisektaktivister, og autoritære representater for storsamfunnets konformitetspress.

Men hva skal du så gjøre når et familiemedlem forsvinner inn i noe du opplever som et farlig lukket miljø, og legger om livet på en måte du opplever som skadelig? Skoglund argumenterer overbevisende for at antisekt-bevegelsen har en faglig uholdbar forståelse av sektfenomenet, preget av pseudovitenskaplige myter. Men det hjelper ikke på frustrasjonen og maktesløsheten du opplever når mennesker du er glad i tilsynelatende velger å ødelegge sitt eget liv.

Dette menneskelige perspektivet er ikke med her. Heller ikke med er en vurdering av hvordan et samfunn prinsippielt skal forholde seg til grupperinger som representerer radikalt annerledes verdier enn samfunnet for øvrig. Sektdebatten er beslektet med innvandringsdebatten. Bak begge lurer spørsmålet: Hva binder samfunnet sammen, hva er det som gjør at vi kan stole på hverandre, og leve sammen, hvis vi ikke lenger har noe til felles?

I Sekter gir ikke Skoglund den typen svar, hun forårsaker mest flere spørsmål. Og med tanke på hvor mange sterke og ufunderte meninger det finnes om sekter, er nok det en riktig begynnelse: Å ta ett skritt tilbake.

En parallell betyr altså ikke at situasjonene er identiske, men at det å bruke den ene til å belyse den andre øker vår forståelse av begge. Ikke minst bedrer det på perspektivet. Når man står midt oppi den politiske debatten er det lett å glemme at flere av de evige, urokkelige sannhetene bare er en generasjon eller to gamle. (Selv Orientering var israelsvenner frem til slutten av 60-tallet, da de skiftet linje under press fra ml’erne.) Landskapet endrer seg, og plutselig blir den første den siste, og den siste den første.

Paralleller som dette forteller oss ingenting om hva som kommer til å skje, men de sier noe om mulighetsrommet, og de forteller oss både at det politiske landskapet kan endre seg raskere enn vi tror, samtidig som den underliggende dynamikken i politikken kan forbli den samme selv når alt tilsynelatende har endret seg.

Les resten hos, nettop, Document.

Jeg har nemlig et dilemma. Jeg elsker bøker, (jeg drømmer om å gjøre som Onkel Skrue – fylle en hel binge og bade i dem), og leser flere enn de fleste. Men det er vanskelig å rekke mer enn 1,5-2 bøker i uka, og når det er mange uforutsette aktiviteter, kommer jeg fort ned i 1.

Og det er tross alt ikke så mange bøker. I innkjøpslisten min på Amazon ligger det over 100. Så jeg må velge. Skal jeg bruke tid på en bok noen anbefaler, eller ikke? Hvilke anbefalinger skal jeg stole på?

Les resten hos Aftenposten.

Kort tid etter 22. juli sa Thorbjørn Jagland at terrorangrepet viste at «den gamle lærdom gjelder: All nasjonalisme kommer fra noe dårlig, og fører til noe dårlig». Nasjonalisme ble en gang sett på som grunnmuren i det norske demokratiet, men har kommet til å bety noe utelukkende negativt. «Nasjonalist» brukes nærmest som et annet ord for «høyreekstrem».

Men hva om nasjonalismen ikke er god eller dårlig i seg selv, men avhengig av hva vi fyller den med?

Les resten hos Aftenposten.

Cornelius Jakhelln skriver i Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi at han har en indre fascist han kaller Sturmgeist, et rasende mobbeoffer som ikke føler seg hjemme i Det Nye Norge, og tiltrekkes av norrøne symboler og autoritær estetikk. En indre fascist er det nok flere av oss som har. Min egen hilser jeg på når jeg ser tilstrekkelig heroiske filmer, og jeg lar ham iblant slippe ut i form av et uforsonlig hånflir. Deretter er det tilbake i dypet med ham.

Hos Jakhelln ligger han nærmere overflaten. Jakhelln kaller Sturmgeist en parasitt, men det er kanskje riktigere å si at de lever i symbiose, for det er dette raseriet han kanaliserer ut gjennom sine dikt og bøker, og bandene Solefald og Sturmgeist. Det er ikke alltid klart hvem av dem som til enhver tid har overtaket.

Les resten hos Morgenbladet.

Den beste oppsummeringen av debatten etter 22/7 er at alle har fortsatt å snakke om det samme etter terrorangrepet som de snakket om før, bare enda ivrigere, og med kraftigere skyts. Det gjelder nok meg også. Det er som om vi tidligere har slåss med hverandre med nevene, og så deler noen ut kniver til alle sammen, og vi fortsetter som før uten å innse at innsatsen nå har blitt høyere. Det ender ikke i blåveis lenger, men i blod.

Les resten hos Document.

Det er ikke alltid lett å tilhøre den innvandringskritiske siden av norsk innvandringsdebatt. Hvis du mistenker at den ikke-vestlige innvandringen nå foregår i et tempo samfunnet ikke klarer å håndtere, plasserer du deg på utsiden av det gode selskap, med begrenset tilgang til de viktigste mediene. Og du opplever at de som står på innsiden, gang på gang får lov til å definere deg og de du er enig med som dårlige mennesker. Du tar ikke bare feil, du har et tvilsomt menneskesyn. Du er «grums», et «troll», «høyreekstrem», «islamofob».

Det blir det gode mot det onde. Gode hensikter mot mørke fordommer. Og du er en av de onde.

Les resten på Aftenposten.no.

Jeg finner det dypt urettferdig at enkeltmennesker kan skrive seg inn i historiebøkene ved å gjennomføre spektakulære voldshandlinger, at de kun ved å drepe kan dytte samfunnet i nye retninger. Jeg protesterer.

Vi burde ikke la det skje. Vi burde være så sikre på hvem vi er og hvor vi vil hen at slike hendelser treffer oss som en stein treffer vannet, og drukner i basisfaktorer.

Les resten hos Minerva.

Riktignok er virkeligheten et terningspill, og de samme terningene som ga oss norgeshistoriens verste terrorangrep kunne lett ha rullet annerledes, og gitt oss alt fra et mislykket angrep til et som var langt verre.

Men dette er en naiv vinkling. Angrepet var usannsynlig, men det skjedde faktisk, og det både hadde en meningsfull årsak, og kan ha meningsfulle konsekvenser.

Årsaken var meningsfull til bristepunktet. Angrepet gir bare mening for de som lever i counterjihadistenes fantasiunivers, hvor vi har blitt forrådt av den politiske eliten, og står på randen av borgerkrig med muslimene, men slik er det alltid med ideologisk vold. Den er både meningsløs og meningsfull på en gang.

Noen foretrekker å beskrive Behring Breivik som gal. Manifestet antyder at han isåfall er gal slik Hitler var det: På en måte som ikke lar seg forstå uavhengig av ideologien hans. Å ikke lese mening i angrepet er å vike unna en tung men nødvendig oppgave.

Hvilke konsekvenser skal dette få for oss andre, mer jordnære? Igjen er det naivt å si at fordi knapt noen innvandringsmotstandere har oppfordret til vold, så kan innvandringsdebatten fortsette som før. På samme måte som bilbomben etterlot et krater i Regjeringskvartalet, har 22. juli etterlatt et krater i bevisstheten vår. Landskapet har endret seg.

Angrepene har vist oss innvandringsdebatten vi trodde vi kjente på en ny måte. Retorikk og ideer mange har tolerert og omfavnet fremstår nå kvalmende. Innvandringskritikere som harmdirrende har angrepet dobbeltstandarder og ryggmargsløshet blant sine motstandere ber oss nå holde dem selv til en lavere standard.

På motsatt side oppdager mange nå at innvandringskritikere kommer i både moderate og ekstreme varianter, og at de moderate ikke er så mye å være redd for.

X-faktoren er hvilken effekt 22. juli har hatt på en hel generasjonen politisk engasjerte unge, som mer enn noen andre følte seg rammet, og har mindre ballast av gamle tanker å beskytte.

Ingen vet hva den effekten blir. Men jeg vet hvilken effekt terrorangrepene 11. september 2001 og årene som fulgte hadde på deler av min egen generasjon. De sporet både meg og Peder “Fjordman” Jensen inn mot bloggkarrierer som omsider gjorde oss til motstandere i en nå tragisk aktuell debatt. Effekten på Behring Breivik kan vi bare spekulere om.

Ti år har gått. Hvor er 22. juli-generasjonen om ti år? Og hva skjedde med den norske identiteten den dagen vi sammen fylte gatene med blomster?

Ikke minst: Hvilken mening velger vi å gi til angrepet? Terroristen valgte å drepe, men det å snakke om åpenhet, demokrati, samhold og kjærlighet i dagene etter var også et valg. Det var vårt valg, ikke hans. Og nå er det også vårt valg hvor vi går videre.

Dag og Tid, 12/08/2011

(Post kommentarer her.)