Han representerer ingen
I romanen Perdido Street Station av China Miéville hjemsøkes gatene av et monster som fanger sitt bytte ved å folde ut vinger med et hypnotiserende mønster ingen er i stand til å fjerne blikket sitt fra. Ofrene trollbindes i dyp fascinasjon, og blir stående hjelpeløse. Den eneste måten å bekjempe monsteret på, er å se en annen vei.
Jeg tenker på dette når jeg ser på alt som er skrevet og sagt om personen Anders Behring Breivik gjennom rettssaken de siste ukene. Hele Medie-Norge har samlet seg ved Oslo tinghus, og er dypt fascinert av den tiltalte. De stirrer og stirrer, skriver og skriver, prater og prater om det de har sett. Alt for å forstå hvem denne mannen virkelig er.
Og alle ser noe litt forskjellig fra de andre.
Naive ytringsfrihetsrealister
Å diskutere alt åpent, uten å sensurere eller mobbe meningsmotstandere, er som regel bedre enn å eskalere motsetningene. De som vil ty til sosialt press eller forbud må forstå kostnaden og risikoen.
Sirkus Behring Breivik
Terrorangrepet 22. juli er ikke over, det fortsetter i dag i Oslo tingrett.
Anders Behring Breivik kaller rettssaken for «fase 3» av operasjonen sin. Det er nå han skal han utdype sitt budskap til de 15 prosent av befolkningen han tror har forståelse for det han har gjort, slik at de tar del i borgerkrigen mot «kulturmarxistene» og muslimene.
Det foregår ingen borgerkrig. Det finnes ingen horder av tilhengere. Fanatikere som Behring Breivik oppnår sjelden sine hovedmål, fordi de ikke lever i den virkelige verden. De lever i en fantasiverden hvor politikk og galskap glir over i hverandre.
Men de kan allikevel gjøre stor skade på veien. Behring Breivik har allerede lyktes i å drepe. Nå er spørsmålet om vi vil få en verdig rettssak, eller et nedrig mediesirkus som etterlater et lag av skitt på alle det kommer i kontakt med.
Vi kan leve med usikkerheten
Mange tror at spørsmålet om Anders Behring Breivik er psykotisk, og dermed utilregnelig, er nøkkelen vi trenger for å forstå terrorangrepet han utførte 22. juli 2011. Var det bare en gal manns verk, eller et naturlig resultat av høyresidens innvandringsretorikk? Begge deler er feil, og vi kan leve med usikkerheten.
Det er nemlig to sannheter den første rettspsykiatriske vurderingen ikke rokket ved, og som neppe vil bli det av den andre vurderingen heller, når den kommer.
Såpeopera for nyhetsinteresserte
Når nordmenn sier “jeg bryr meg om urettferdigheten i verden”, så mener vi egentlig: “Fortell meg en spennende historie jeg kan føle meg involvert i”.
Krigsbloggerne som alternative mediestemmer
(Fra Fokusspalten i Internasjonal Politikk, 1/2012)
På begynnelsen av 2000-tallet gjorde den nye bloggteknologien at mennesker som normalt har begrenset adgang til tradisjonelle medier, fikk mulighet til å enkelt bygge opp sine egne, alternative medier på nettet. En gruppe som spesielt omfavnet denne teknologien, var politisk interesserte mennesker som var misfornøyde med vinklingene i tradisjonelle medier. Terrorangrepene 11. september 2001 utgjorde startskuddet for det første større miljøet av politiske bloggere.
Miljøet som vokste frem i årene etter var primært amerikansk, men hadde et internasjonalt ambisjonsnivå, og avleggere i mange land, også Norge. Skribentene i denne første bølgen av politiske bloggere var i overvekt sympatiske til krigen mot terror, og Bush-administrasjonen generelt, og plasserte seg til høyre for det de opplevde som en venstredominans i de etablerte mediene. Mange identifiserte seg i starten som “krigsbloggere”, dvs. bloggere som skrev om krigen mot terror, men som samtidig heller ikke var redde for å uttrykke støtte til den.
Uro i tillitens høyborg
I boken Sosial kapital i Norge som ble utgitt i fjor høst legger norske sosiologer fram ny forskning på hvordan det står til med den sosiale kapitalen i Norge, ikke minst i møte med innvandring. Anniken Huitfeldt skriver at boken knuser myten om at nordmenn har blitt mindre tillitsfulle. Og den innvandringsoptimistiske avisa Utrop presenterer den som et oppgjør med frykten for etnisk mangfold: Norge er ikke bare verdensmestre i sosial kapital, vi får stadig mer og mer av det.
Innholdet er ikke fullt så overbevisende, og får meg til å undres på om sosiologene i det hele tatt har noen god måte å måle sosial kapital på. For hvor i disse tallene finner jeg de 1 av 4 som mener islam er en trussel mot norsk kultur, eller de innvandrerne som var redde for å gå ut på gata etter at bomben smalt 22/7?
En nettreise gjennom islamkritikkens tiår
(Samtiden 4/11)
Kort tid etter at identiteten til gjerningsmannen bak terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ble kjent, kunne vi lese kommentarene Anders Behring Breivik hadde skrevet på blogger, og manifestet han hadde lappet sammen.
Det første som slo meg da jeg begynte å lese, var tonen: Selv i kommentarene på Document.no, hvor han tydeligvis dempet seg selv for å innynde seg hos redaksjonen, aner du konturene av amatørallviteren, det ivrige hverdagsmennesket som har funnet svaret på alle spørsmål. Det kan jeg knapt fordømme ham for, siden jeg er en slik selv.
Moralsk fordømmelse
Har skrevet en artikkel om moralsk fordømmelse, ytringsfrihet og intoleranse.
Hvis du har dårlig tid, les VG-versjonen.
Hvis du har mer tid, les originalen hos Minerva.
Hvis du har hele kvelden, les i tillegg alle de 90+ kommentarene hos Minerva, som dekker mye interessant, bl.a. om “rasisme” i det hele tatt er et meningsfullt begrep, og et svar fra Dag Herbjørnsrud som opplevde seg misforstått.
Hjernevask og andre sektmyter
(Humanist, 4/11)
I september 2003 ble det sprengt en bombe utenfor lokalene til menigheten Sannhetens Ord i Slemmestad. Vinduer 100 meter unna ble blåst ut, og bare tilfeldigheter gjorde at ingen kom til skade. Bak angrepet stod et søskenpar med nære forbindelser til menigheten. De anklaget Sannhetens Ord for å være en sekt, som drev med hjernevask og streng kontroll av livet til medlemmene.
Mediedekningen etter angrepet var sympatisk for søskenparet, og fokuserte på sektbeskyldningene mot Sannhetens Ord. Eksmedlemmer ble sitert på at de hadde full forståelse for angrepet, og sekteksperter brukte anledningen til å advare mot det omfattende sektproblemet i Norge. Angrepet ble ikke vinklet som et terrorangrep på uskyldige, men som et tragisk resultat av en fanatisk sekts overgrep mot egne medlemmer.
Men var angrepet egentlig så forskjellig fra det å kaste en bombe mot en synagoge? Det er et av spørsmålene Audhild Skoglund stiller i boken Sekter.
Document, vår tids Orientering?
Jeg skriver om de historiske parallellene mellom Document.no og den gamle SF-avisa Orientering.
En parallell betyr altså ikke at situasjonene er identiske, men at det å bruke den ene til å belyse den andre øker vår forståelse av begge. Ikke minst bedrer det på perspektivet. Når man står midt oppi den politiske debatten er det lett å glemme at flere av de evige, urokkelige sannhetene bare er en generasjon eller to gamle. (Selv Orientering var israelsvenner frem til slutten av 60-tallet, da de skiftet linje under press fra ml’erne.) Landskapet endrer seg, og plutselig blir den første den siste, og den siste den første.
Paralleller som dette forteller oss ingenting om hva som kommer til å skje, men de sier noe om mulighetsrommet, og de forteller oss både at det politiske landskapet kan endre seg raskere enn vi tror, samtidig som den underliggende dynamikken i politikken kan forbli den samme selv når alt tilsynelatende har endret seg.
Hva skal man tro?
Jeg har en artikkel hos Minerva og Aftenposten om lesehestens dilemma, og hvordan amatører skal forholde seg til fagfelt de ikke er eksperter på selv:
Jeg har nemlig et dilemma. Jeg elsker bøker, (jeg drømmer om å gjøre som Onkel Skrue – fylle en hel binge og bade i dem), og leser flere enn de fleste. Men det er vanskelig å rekke mer enn 1,5-2 bøker i uka, og når det er mange uforutsette aktiviteter, kommer jeg fort ned i 1.
Og det er tross alt ikke så mange bøker. I innkjøpslisten min på Amazon ligger det over 100. Så jeg må velge. Skal jeg bruke tid på en bok noen anbefaler, eller ikke? Hvilke anbefalinger skal jeg stole på?
Den gode nasjonalismen
Kort tid etter 22. juli sa Thorbjørn Jagland at terrorangrepet viste at «den gamle lærdom gjelder: All nasjonalisme kommer fra noe dårlig, og fører til noe dårlig». Nasjonalisme ble en gang sett på som grunnmuren i det norske demokratiet, men har kommet til å bety noe utelukkende negativt. «Nasjonalist» brukes nærmest som et annet ord for «høyreekstrem».
Men hva om nasjonalismen ikke er god eller dårlig i seg selv, men avhengig av hva vi fyller den med?
Cornelius Jakhelln – Raseri
Jeg anmelder Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi av Cornelius Jakhelln i Morgenbladet:
Cornelius Jakhelln skriver i Raseri – en hvitings forsøk på en selvbiosofi at han har en indre fascist han kaller Sturmgeist, et rasende mobbeoffer som ikke føler seg hjemme i Det Nye Norge, og tiltrekkes av norrøne symboler og autoritær estetikk. En indre fascist er det nok flere av oss som har. Min egen hilser jeg på når jeg ser tilstrekkelig heroiske filmer, og jeg lar ham iblant slippe ut i form av et uforsonlig hånflir. Deretter er det tilbake i dypet med ham.
Hos Jakhelln ligger han nærmere overflaten. Jakhelln kaller Sturmgeist en parasitt, men det er kanskje riktigere å si at de lever i symbiose, for det er dette raseriet han kanaliserer ut gjennom sine dikt og bøker, og bandene Solefald og Sturmgeist. Det er ikke alltid klart hvem av dem som til enhver tid har overtaket.
Det aller viktigste
Den beste oppsummeringen av debatten etter 22/7 er at alle har fortsatt å snakke om det samme etter terrorangrepet som de snakket om før, bare enda ivrigere, og med kraftigere skyts. Det gjelder nok meg også. Det er som om vi tidligere har slåss med hverandre med nevene, og så deler noen ut kniver til alle sammen, og vi fortsetter som før uten å innse at innsatsen nå har blitt høyere. Det ender ikke i blåveis lenger, men i blod.
På utsiden av det gode selskap
Jeg har et innlegg på Aftenposten.no, hvor jeg skriver at selv om innvandringskritikere ofte blir dårlig behandlet i den offentlige debatten, bør de unngå selvmedlidenhet.
Det er ikke alltid lett å tilhøre den innvandringskritiske siden av norsk innvandringsdebatt. Hvis du mistenker at den ikke-vestlige innvandringen nå foregår i et tempo samfunnet ikke klarer å håndtere, plasserer du deg på utsiden av det gode selskap, med begrenset tilgang til de viktigste mediene. Og du opplever at de som står på innsiden, gang på gang får lov til å definere deg og de du er enig med som dårlige mennesker. Du tar ikke bare feil, du har et tvilsomt menneskesyn. Du er «grums», et «troll», «høyreekstrem», «islamofob».
Det blir det gode mot det onde. Gode hensikter mot mørke fordommer. Og du er en av de onde.
Terroren påvirker oss
Jeg spør hos Minerva om vi burde la spektakulære voldshandlinger påvirke oss så mye som de gjør:
Jeg finner det dypt urettferdig at enkeltmennesker kan skrive seg inn i historiebøkene ved å gjennomføre spektakulære voldshandlinger, at de kun ved å drepe kan dytte samfunnet i nye retninger. Jeg protesterer.
Vi burde ikke la det skje. Vi burde være så sikre på hvem vi er og hvor vi vil hen at slike hendelser treffer oss som en stein treffer vannet, og drukner i basisfaktorer.
Les resten hos Minerva.
En naiv vinkling
Jon Hustad spør om det er mulig å lese mening inn i en så usannsynlig hendelse som terrorangrepene 22. juli, og minner om at viktige hendelser hverken behøver å ha viktige årsaker eller få viktige konsekvenser.
Riktignok er virkeligheten et terningspill, og de samme terningene som ga oss norgeshistoriens verste terrorangrep kunne lett ha rullet annerledes, og gitt oss alt fra et mislykket angrep til et som var langt verre.
Men dette er en naiv vinkling. Angrepet var usannsynlig, men det skjedde faktisk, og det både hadde en meningsfull årsak, og kan ha meningsfulle konsekvenser.
On Bruce Bawer and Islam criticism after 22/7
After 9/11, many pundits revealed themselves to be out of touch with their time by the way they misapplied their old pet models to new events. Often, these models were legacies of the radical left of the 60′s and 70′s, post-colonial and anti-Western frameworks that simply offered no way to comprehend a conflict where the perpetrators were fanatical Muslims, and the victims were Americans. The most interesting thing you can ask about someone’s worldview is often which decade they formed it in. These ideas were long past their expiration date.
The new models many of us embraced, ideas that were more in touch with the post-9/11 world, were often right-wing, and often critical of immigration and Islam. The people who promoted them prided themselves in their honest approach to reality, and their well-adjusted moral compass.
Now, after the terror attacks in Norway on July 22, perpetrated by a fanatical opponent of multiculturalism and the Islamization of Europa, it happens again. The wheel turns. We won’t pretend that everything has changed, no more than everything changed on 9/11. The threat from Islamist terrorism is the same. The immigration challenges of Europe are the same.
But reality has shifted sufficiently that you cannot mindlessly apply the same old models to the new situation. And, this time, the pundits who reveal themselves to be most out of touch may well be precisely those right-wing critics of immigration and Islam who took the lead after 9/11.
Manifesto for a European civil war
The terror attacks in Norway on July 22 appear to have been meant partly as a horrific book launch.
In a book that is circulating on the net, Anders Behring Breivik describes how he has spent nine years and 300 000 euro working on the text, and preparing for the terror attacks. But he adds that “all that is barely noticeable compared to the sacrifices made in relation to the distribution of this book, the actual marketing operation.”
The conclusion is grotesque but unavoidable: The terror attacks are part of the book’s marketing plan.
Bokomtale: I trygghetsnarkomanernas land
Historien har spilt oss et puss: Vi lever tryggere enn noensinne, men er stadig reddere for de farene som er igjen. Tidligere var vi redde fordi vi hadde noe å være redde for: Tuberkulose, lungebetennelse, underernæring. I dag er vi redde fordi redselen vår mater seg selv. Den livnærer seg ikke på ekte farer, men på selve muligheten for at noe kan gå galt.
Bokanmeldelse: Idealistene
Etter noen tiår med jevnlige oppgjør med 70-tallets røde synder, er de gamle synderne lei av å bli spurt om de angrer, og vi tilskuere finner det ikke så lett å finne entusiasmen vi heller. Selv på den rampete høyresiden føler vel mange at moroa har gått ut av skadefryden.
Bård Larsens Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære kommer derfor på litt feil tidspunkt, men det er den riktige boken, og den tilfører noe nytt: Et bredere fokus, ut over AKP(ml) og over i SVs og AUFs rekker, fra 70-tallet og fram til i dag. I stedet for nye historier om ml’ernes absurde eventyr, handler Idealistene om den radikale venstresiden i helhet.
Bokanmeldelse: Sosiale medier
Å skrive bok om livet på sosiale medier er litt modig. Du risikerer at teknologiene du skriver om allerede er gammeldagse innen boken går i trykken. Kanskje ender du opp med å forårsake latteranfall hos en tenåring som finner boken i et offentlig bibliotek om en femten års tid.
Men bak alle de opphypede medienyordene 2000-tallet ga oss – som blogg, Facebook og Twitter – ligger det en fellesnevner, en ny offentlighet som bruker, men ikke er bundet til, bestemte teknologier, og derfor vil kunne overleve dem. Det er denne nye offentligheten, med sine nye regler og nye muligheter, Ida “Virrvarr” Jackson beskriver i boken Sosiale medier – hvordan ta over verden uten å gå ut av huset.
Amatørenes inntogsmarsj
Vi er blitt forledet til å tro at alt som er teknologisk mulig er uunngåelig. Men vi må selv ta ansvar for hvordan nettet og nettkulturen skal utvikle seg. Vi må akseptere at teknologien vil fortsette å endre samfunnet på grunnleggende måter, ved å fjerne forutsetninger og begrensninger vi tidligere tok for gitt. Kunsten er å kombinere dette med å være bevisst på hva endringene gjør med oss. Ta ansvar. Tenk selv.
How software is made – a tour of the sausage factory
Did your computer ever crash on you? That was my fault. Not literally, of course. You’re probably not a user of the software I’m working on. But it was the fault of someone very much like me – another programmer.
When it happened, you may have thought: This always happens. Why can’t they get it right? What kind of incompetent morons make software that doesn’t work? Well, it’s incompetent morons like myself, and now I’m going to explain how we do it. I want to explain it in a way that can be understood by non-programmers, or, as we programmers secretly refer to you: Those stupid users who crash our programs all the time. I want you to understand what software development is actually all about, what the challenges are, why it’s a difficult and even downright ugly process. Because it’s different from what you probably imagine.
Si det du mener. Mén det du sier
Historien om internett er historien om amatørene som så på det de profesjonelle gjorde og tenkte: Dette kan jeg da selv gjøre bedre. Terrorangrepene 11. september 2001 gjorde Bjørn Stærk til en av Norges første profilerte bloggere. I denne artikkelen reflekterer han over bloggingens betydning i denne fasen, hva som gikk galt med de såkalte krigsbloggene og hva vi kan lære av disse erfaringene i dagens debatt om innvandring og ytringsfrihet.
Blåbloggen: Stortingsvalg 2009
Innlegg fra blåbloggen på dagbladet.no, skrevet fram mot Stortingsvalget i 2009:
- Venstre – den smarteste eleven i klassen
- Hva mener regjeringen om overvåkningsdirektivet?
- SV – sosialisme er ikke hva det var
- Mikropartiene – kjerringene mot strømmen
- KrF – nå med enda flere verdier
- Senterpartiet – norske bønder først
- Høyre – et punkt midtveis mellom andres ideer
- Arbeiderpartiet – partiet som gjorde seg selv overflødig
- Fremskrittspartiet – bedre enn sitt rykte
- En oppsummering – og veien videre
(også i papirversjon)
Essay archive
All essays I write from now on will be posted on or linked to from this site. (Well, the ones worth reading, anyway.)
I’ve been writing online for a while. Here are the old essays and blog posts I think may still be worth reading:
Knowledge, belief and ideology
Historical Mythologies (2008)
Lessons from the anti-library (2007)
Exploring the Dark Corners (2006)
Why the news is a waste of your time (2006)
Illusions of Progress (2006)
Thoughts on time and history (2005)
Fooled by Randomness (2005)
Why we need professional encyclopedias (2005)
Opinions about the unknowable (2005)
Goodbye to the missionaries (2005)
The conspiracy smell test (2005)
Modular design in politics (2004)
Objectivity and neutrality (2003)
Woohoo’s and gotcha’s (2003)
The Iraq war
What Went Wrong? (2007)
The Iraq war revisited (2005)
Case of the Missing Nukes (2003)
The city fathers of Carthage (2003)
Islam and terrorism
Living with terrorism (2006)
Islamdebatt v2.0 (2006)
Muhammed cartoons have got everyone confused (2006)
Believe what you say, say what you believe (2006)
The Essence of Islam (2004)
Anti-Islamic views – the debate continues (2004)
More on banning Islam (2004)
Spanking your inner racist (2003)
Humor
Lesser Known Nobel Peace Prize Winners (2007)
Snappy Title: How I Expanded A Moderately Original Idea Into 300 Pages of Misleading Anecdotes (2006)
Når Jesus leser bloggen din gråter han (2006)
At the siege of the MSM (2006)
Bli en politikkblogger på 1-2-3 (2005)
Don’t you know there’s a war on? (2005)
Five reasons to vote for Professor Genocide (2004)
Time for another war yet? (2004)
Okay so maybe I’m silent but that doesn’t prove anything! (2004)
Five reasons why Bush is like Hitler (2004)
The racist message of Two Towers (2003)
The Lion roars no more (2003)
General politics
How Far Is Far Enough? (2006)
The Better Kind of Hypocrite (2006)
Victimization on the right (2006)
V for Vendetta’s politics (2005)
Pro-democracy, anti-politician (2005)
Ingen plikt å stemme (2005)
Books
No Gods, No Masters – A Liberal Reads Anarchism (2008)
Bookshelf Curiosities: The Jungle is Neutral (2007)
An Atheist Reads the Bible (2007)
Good Books You Should Feel Under No Obligation to Read (2007)
Are social sciences good for anything? (2006)
Translating Shakespeare into English (2006)
Books of 2004 (2004)
All the President’s Spin (2004)
Anti-Americanism (2004)
Books of 2003 (2003)
Other
Off the fence on global warming (2007)
A global, personalized culture (2005)
Responsible piracy (2005)
Legacies of a blood-red decade (2003)
